Denne polemikken var i året 1873. Marx og Engels skrev artikler mot proudhonistene, «autonomistene» eller de «antiautoritære» til et italiensk sosialistisk samleverk, men først i 1913 ble disse artiklene trykt i tysk oversettelse i «Die Neue Zeit».
«Når arbeiderklassens politiske kamp», skrev Marx idet han gjorde narr av anarkistene og deres avstandtaken fra politikken, «antar en revolusjonær form, når arbeiderne setter sitt revolusjonære diktatur i stedet for borgerskapets diktatur, da begår de den fryktelige forbrytelse å krenke prinsippene fordi de for å tilfredsstille sine ynkelige, profane dagsbehov, for å bryte borgerskapets motstand gir staten en revolusjonær og forbigående form istedenfor å legge våpnene ned og avskaffe staten . . . » («Die Neue Zeit», 32. årgang, bd 1, 1913/14, s. 40.)
Det var altså utelukkende mot denne «avskaffelse» av staten Marx vendte seg i sin gjendriving av anarkistene! Slett ikke mot at staten vil forsvinne med klassenes forsvinning eller avskaffes med avskaffelsen av klassene, men mot at arbeiderne skal gi avkall på å bruke våpen, på organisert vold, dvs. på staten, som skal tjene det mål «å bryte borgerskapets motstand».
Marx understreker med hensikt - for at den virkelige betydning av hans kamp mot anarkismen ikke skulle bli forvrengt - den «revolusjonære og forbigående form» for den staten som proletariatet trenger. Proletariatet trenger staten bare midlertidig. I spørsmålet om avskaffelse av staten som mål skiller vi oss slett ikke fra anarkistene. Vi hevder at for å nå dette målet er det nødvendig midlertidig å bruke statsmaktenes organer, midler og metoder mot utbytterne, liksom et midlertidig diktatur av den undertrykte klasse er nødvendig for å avskaffe klassene. Marx velger den skarpeste og klareste problemstilling mot anarkistene: skal arbeiderne «legge våpnene ned» når de kaster av seg kapitalistenes åk, eller skal de bruke disse våpnene mot kapitalistene for å bryte deres motstand? Men det at en klasse systematisk gjør bruk av våpen mot en annen klasse, hva er det om ikke en «forbigående form» for stat?
Hver sosialdemokrat må spørre seg selv om han har stilt spørsmålet om staten slik i sin polemikk mot anarkistene, om det overveldende flertall av de offisielle sosialistiske partier i Den 2. internasjonale har stilt dette spørsmålet slik?
Engels utvikler de samme tankene enda langt mer utførlig og populært. Først ironiserer han over forvirringen i hodene på proudhonistene, som kalte seg «antiautoritære», dvs. fornektet enhver autoritet, enhver underordning, enhver regjeringsmakt. Ta en fabrikk, en jernbane, et skip i åpen sjø, sier Engels, - er det kanskje ikke klart at uten en viss underordning, altså uten en viss autoritet eller makt ville ingen av disse kompliserte tekniske bedrifter, som er basert på bruk av maskiner og planmessig samarbeid mellom mange personer, kunne fungere?
«. . . Når jeg møter de mest rabiate antiautoritære med disse argumentene,» skriver Engels, «kan de bare gi meg følgende svar: Å! Det er sant det der, men her er det ikke spørsmål om den autoritet som vi utstyrer de delegerte med, men om et oppdrag. Disse folkene tror at de kan forandre en ting ved å forandre navnet på den . . . »
Etter at Engels på denne måten har vist at autoritet og autonomi er relative begreper, at deres virkefelt skifter med de forskjellige faser i samfunnsutviklingen, at det er meningsløst å regne dem for å være noe absolutt, og etter at han har tilføyd at maskinenes og storproduksjonens område utvider seg mer og mer, går han over fra de alminnelige betraktninger over autoriteten til spørsmålet om staten.
« Hadde autonomistene,» skriver han, nøyd seg med å si at framtidens sosiale organisasjon bare kommer til å tillate autoriteten innenfor de grenser som uunngåelig blir trukket opp av produksjonsforholdene, da kunne en ha kommet til enighet med dem; men de er blinde for alle kjensgjerninger som gjør autoriteten nødvendig, og kjemper lidenskapelig mot ordet.
Hvorfor nøyer de antiautoritære seg ikke med å skrike mot den politiske autoriteten, mot staten? Alle sosialister er enige om at staten og sammen med den også den politiske autoritet vil forsvinne som følge av den kommende sosiale revolusjon; det vil si at de offentlige funksjoner kommer til å tape sin politiske karakter og bli forvandlet til enkle administrative funksjoner som overvåker de sosiale interesser. Men de antiautoritære forlanger at den politiske stat skal avskaffes med ett slag, enda før enn de samfunnsmessige forhold som har frambrakt den, er avskaffet. De forlanger at den sosiale revolusjons første handling skal være å avskaffe autoriteten.
Har de noen sinne sett en revolusjon, disse herrene? En revolusjon er utvilsomt den mest autoritære ting som fins, en handling hvorigjennom en del av befolkningen påtvinger den andre delen sin vilje ved hjelp av geværer, bajonetter og kanoner, dvs. meget autoritære midler. Og det partiet som har seiret, må opprettholde sitt herredømme ved hjelp av den skrekk som dets våpen inngyter de reaksjonære. Hvis Pariskommunen ikke hadde støttet seg på det væpnete folks autoritet mot borgerskapet, hadde den da kunnet hevde seg lenger enn en dag? Har vi ikke tvert om rett til å klandre den for at den brukte denne autoriteten for lite? Altså: enten - eller. Enten vet de antiautoritære selv ikke hva de sier, og i så fall skaper de bare forvirring, eller de vet det, og i så fall forråder de proletariatets sak. I begge tilfelle tjener de bare reaksjonen.» (S. 39.)
Denne betraktning kommer inn på spørsmål som må undersøkes i sammenheng med spørsmålet om forholdet mellom politikk og økonomi ved statens bortdøen (dette emne behandles i neste kapitel). Dette er spørsmålet om forvandlingen av de offentlige funksjoner fra politiske til enkle administrative og spørsmålet om den «politiske stat». Det siste uttrykket, som er særlig egnet til å skape misforståelser, hentyder til den prosessen som går ut på at staten dør bort: den døende staten kan på et visst trinn av sin bortdøen kalles en upolitisk stat.
Det mest bemerkelsesverdige i denne betraktning hos Engels er på nytt hans problemstilling mot anarkistene. Sosialdemokratene, som vil være elever av Engels, har siden 1873 slåss mot anarkistene millioner ganger, men nettopp ikke slik som marxister kan og bør slåss. Den anarkistiske forestillingen om avskaffelsen av staten er forvirret og urevolusjonær - slik stilte Engels spørsmålet. Anarkistene vil nettopp ikke se revolusjonen i dens oppståen og i dens utvikling, i dens spesifikke oppgaver når det gjelder volden, autoriteten, makten, staten.
Den vanlige kritikk av anarkismen hos de moderne sosialdemokratene ble redusert til den reneste småborgerlige banalitet: «Vi anerkjenner staten, men anarkistene gjør det ikke!» Selvsagt må en slik banalitet virke frastøtende på noenlunde tenkende og revolusjonære arbeidere. Engels sier noe annet: han understreker at alle sosialister anerkjenner statens forsvinning som følge av den sosialistiske revolusjon. Han stiller så konkret spørsmålet om revolusjonen, nettopp det spørsmålet som sosialdemokratene på grunn av opportunisme pleier å gå utenom, som de så å si utelukkende overlater til anarkistene å «bearbeide». Og idet Engels stiller dette spørsmålet, tar han tyren ved hornene: burde ikke Kommunen ha benyttet seg mer av statens, dvs. det væpnete, som herskende klasse organiserte proletariats revolusjonære makt?
Det herskende offisielle sosialdemokrati pleide å avfeie spørsmålet om proletariatets konkrete oppgaver under revolusjonen enten bare med filistervitser eller i beste fall med den unnvikende sofistiske talemåten: «Vi får se.» Og anarkistene kunne med rette hevde om dette sosialdemokratiet at det sviker sin revolusjonære oppgave - å oppdra arbeiderne i revolusjonær ånd. Engels utnytter erfaringene fra den siste proletariske revolusjon nettopp til det mest konkrete studium av spørsmålet om hva proletariatet må gjøre både når det gjelder bankene og når det gjelder staten, og hvordan det må gjøres.
30 / 09 / 2000
[email protected]