«Jamført med den gamle gens- (ætte- eller klan-) organisasjonen,» fortsetter Engels, «særkjennes staten for det første ved at den inndeler statens medlemmer etter territorium . . . » Vi syns at denne inndelingen er «naturlig», men den har kostet en langvarig kamp mot den gamle organiseringen i slekter og stammer.
«Det annet er opprettelsen av en offentlig voldsmakt, som ikke lenger faller umiddelbart sammen med befolkningen når denne selv organiserer seg som væpnet makt. Denne særskilte, offentlige makt er nødvendig fordi en selvvirksom væpnet organisasjon av befolkningen er blitt umulig etter spaltningen i klasser . . . Denne offentlige voldsmakt eksisterer i enhver stat. Den består ikke bare av væpnete mennesker, men også av materielt tilbehør, fengsler og tvangsanstalter av alle slag, som gens- samfunnet ikke kjente til . . . »
Engels utvikler så begrepet om den «makten» som kalles staten, en makt som er utgått av samfunnet, men som hever seg over det og blir mer og mer fremmed for det. Hva består denne makten av først og fremst? Av særskilte avdelinger av væpnete mennesker som har fengsler osv. til sin rådighet.
Vi har rett til å tale om særskilte avdelinger av væpnete mennesker fordi den offentlige voldsmakt som er karakteristisk for enhver stat, «ikke lenger faller umiddelbart sammen» med den væpnete befolkning; med dens «selvvirksomme væpnete organisasjon».
Som alle store revolusjonære tenkere søker Engels å feste de klassebevisste arbeideres oppmerksomhet nettopp på det som det herskende spissborgerskap finner minst verd å legge merke til, mest tilvant, helliget av fordommer som ikke bare er dypt inngrodde, men en kan godt si - stivnet. Den stående hær og politiet er de viktigste voldsredskaper for statsmakten, men - kan det da være annerledes?
Sett fra standpunktet til det overveldende flertall av europeerne ved slutten av det 19. århundre, de 'som Engels vendte seg til og som selv ikke hadde opplevd en eneste stor revolusjon eller iakttatt den på nært hold, kan dette ikke være annerledes. For dem er det helt ubegripelig hva dette kan være for en «selvvirksom væpnet organisasjon av befolkningen». På spørsmålet om hvorfor særskilte avdelinger av væpnete mennesker som står over samfunnet og blir fremmede for det (politi, stående hær), er blitt nødvendig, er den vesteuropeiske og russiske spissborger tilbøyelig til å svare med et par fraser som er lånt hos Spencer eller Mikhailovski, med å vise til det offentlige livs mer og mer kompliserte karakter, differensieringen av funksjonene osv.
En slik henvisning har et skinn av vitenskaplighet» og dysser ypperlig spissborgeren i søvn, da den tilslører det viktigste og grunnleggende: samfunnets kløvning i uforsonlig fiendtlige klasser.
Uten denne kløvningen ville «den selvvirksomme væpnete organisasjon av befolkningen» ved sin kompliserthet, sitt høye tekniske nivå osv. skille seg fra den primitive organisasjonen hos apehorden, som bruker stokker, eller urmenneskene eller de menneskene som er sluttet sammen i slektssamfunn, men en slik organisasjon ville likevel være mulig.
Den er umulig fordi det siviliserte samfunn er spaltet i fiendtlige og dét uforsonlig fiendtlige klasser hvis «selvvirksomme» væpning ville føre til væpnet kamp mellom dem. Staten utformer seg, det blir skapt en særskilt makt, særskilte avdelinger av væpnete mennesker, og hver revolusjon som ødelegger statsapparatet, viser oss klart og tydelig hvordan den herskende klasse søker å fornye de Særskilte avdelinger av væpnete mennesker som tjener den, og hvordan den undertrykte klasse legger vinn på å skape en ny organisasjon av dette slaget, en organisasjon som er i stand til å tjene ikke utbytterne, men de utbyttede.
I den omtalte betraktning stiller Engels teoretisk det samme spørsmål som hver stor revolusjon stiller oss praktisk, anskuelig og dertil i masseaksjonens omfang, nemlig spørsmålet om det innbyrdes forhold mellom de «særskilte» avdelinger av væpnete mennesker og «befolkningens selvvirksomme væpnete organisasjon». Vi skal få se hvilken konkret illustrasjon til dette spørsmålet erfaringene fra de europeiske og russiske revolusjonene har gitt.
Men la oss komme tilbake til Engels' framstilling.
Han peker på at denne offentlige voldsmakt stundom, f. eks. lier og der i Nord-Amerika, er svak (det dreier seg om et sjeldent unntak i det kapitalistiske samfunn og om de deler av Nord Amerika i dets førimperialistiske periode, der den frie kolonisten dominerte), men at den alminnelig talt blir sterkere:
«. . . Men den (den offentlige makt) styrkes i samme grad som klassemotsetningene innenfor staten skjerpes og ettersom de statene som setter grenser mot hverandre, blir større og mer folkerike; - en kan bare ta for seg vår tids Europa, hvor klasse kampen og erobringskonkurransen har skrudd den offentlig makt opp til en slik høyde at den truer med å sluke hele sal funnet og selv staten.»
Dette er skrevet ikke seinere enn begynnelsen av nittiårene i forrige århundre. Det siste forord av Engels er datert 16. juni 1891 Den gang var vendingen til imperialisme - både i betydningen trustenes fullstendige herredømme, i betydningen kjempebankenes allmakt og i betydningen storslått kolonipolitikk osv. - bare vidt begynt i Frankrike, og i Nord-Amerika og Tyskland var den enda svakere. Siden har «erobringskonkurransen» gjort et veldig skritt framover, så meget mer som jordkloden i begynnelsen annet tiår av det 20. århundre var endelig oppdelt mellom «konkurrerende erobrerne», dvs. de store røverstatene. Rustningen til lands og til vanns er siden den tid steget til det uhyrlige, røverkrigen 1914-1917 om Englands eller Tysklands verdensheredømme, om delingen av byttet har brakt den røverske statsmakt «oppsluking» av alle samfunnskrefter til randen av en katastrofe.
Engels pekte alt i 1891 på «erobringskonkurransen» som et de viktigste særkjennetegn på stormaktenes utenrikspolitikk, men i årene 1914-1917, da nettopp denne mange ganger skjerpede konkurranse har framkalt den imperialistiske krig, tilslører sosialsjåvinismens skurker forsvaret av sitt borgerskaps røverinteres med fraser om «forsvar av fedrelandet», «vern om republikken revolusjonen» osv.!
30 / 09 / 2000
[email protected]