Med Marx' lære foregår nå det samme som har hendt flere ganger i historien med lærene til revolusjonære tenkere og ledere for de undertrykte klasser i deres frihetskamp. Mens de store revolusjonære levde, hadde undertrykkerklassene bare stadige forfølgelser til overs for dem, de møtte deres lære med det villeste raseri, det mest innbitte hat, den mest hemningsløse løgn- og bakvaskelseskampanje. Etter deres død blir det gjort forsøk på å forvandle dem til harmløse helgenbilder, så å si å kanonisere dem, gi deres navn et visst ry til «trøst» for de undertrykte klasser og for å bedra dem, idet en fratar den revolusjonære læren dens innhold, bryter den revolusjonære brodden av den, vulgariserer den. I en slik «bearbeidelse» av Marxismen har borgerskapet og opportunistene innenfor arbeiderbevegelsen nå funnet hverandre. Man glemmer, underslår, forvansker den revolusjonære siden ved læren, dens revolusjonære ånd. Man trekker i forgrunnen, man roser det som er akseptabelt eller som synes å være akseptabelt for borgerskapet. Alle sosialsjåvinister nå for tiden er «marxister», - spøk til side! Og stadig oftere taler tyske borgerlige lærde, som ennå i går hadde til spesialitet å utrydde marxismen, om den «nasjonal-tyske» Marx, som skal ha oppdratt de arbeiderforbundene som er så glimrende organisert til å føre røverkrigen.
Når stillingen er slik, når forvrengningene av marxismen har fått ert så veldig utbredelse, består vår oppgave i første rekke i å gjenreise Marx' virkelige lære om staten. For å gjøre det blir det nødvendig å bringe en hel rekke lange sitater fra Marx' og Engels' egne verker. Riktignok vil de lange sitatene gjøre framstillingen tung og på ingen måte bidra til å gjøre den lettlest. Men det er helt umulig å klare seg uten dem. Alle, eller i det minste alle avgjørende steder i Marx' og Engels' verker angående spørsmålet om staten, må ubetinget siteres så fullstendig som mulig, slik at leseren kan danne seg en selvstendig forestilling om helhetssynet hos grunnleggerne av den vitenskapelige sosialisme og om utviklingen av dette synet, men også for at forvrengningene som den i dag herskende «kautskyismen, har foretatt, kan bli dokumentarisk påvist og anskueliggjort.
Vi begynner med det mest utbredte verk av F. Engels: «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse», som allerede kom ut i sjette opplag i Stuttgart 1894.
«Staten,» sier Engels idet han sammenfatter resultatene av sin historiske analyse, «er altså på ingen måte en makt som er påtvunget samfunnet utenfra; likså lite som den er «den etiske idés virkelighet», «fornuftens bilde og virkelighet», som Hegel hevder. Den er tvert om et produkt av samfunnet på et bestemt utviklingstrinn; den er innrømmelsen av at dette samfunnet har viklet seg inn i en uløselig motsetning med seg selv, har spaltet seg i uforsonlige motsetninger som det ikke makter å overvinne. Men for at disse motsetningene, klasser med motstridende økonomiske interesser, ikke skal fortære seg selv og samfunnet gjennom en fruktesløs kamp, er det blitt nødvendig med en makt som tilsynelatende står over samfunnet, en makt som skal dempe konflikten og holde den innenfor «ordenens» rammer. Og denne makt, som er sprunget fram av samfunnet, men som stiller seg over det og blir mer og med fremmed for det - er staten.»
Her er det med full klarhet gitt uttrykk for marxismens grunntanke om statens historiske rolle og betydning. Staten er et produkt av og et uttrykk for klassemotsetningenes uforsonlighet. Staten oppstår der, da og for så vidt som klassemotsetningene objektivt ikke kan forsones. Og omvendt: statens beståen beviser at klassemotsetningene er uforsonlige.
Nettopp på dette viktigste og grunnleggende punkt begynner forvrengningen av marxismen, og denne følger to hovedlinjer.
På den ene siden pleier borgerlige og især småborgerlige ideologer som under trykket av ubestridelige historiske kjensgjerninger ser seg nødt til å vedgå at staten bare er til stede der hvor det fins klassemotsetninger og klassekamp - å «forbedre» Marx på den måten at staten angivelig skal være et organ for klasseforsoning. Ifølge Marx hadde staten hverken kunnet oppstå eller bestå hvis en forsoning mellom klassene hadde vært mulig. Hos de spissborgerlige og filisteraktige professorene og publisistene blir det - ofte under velvillige henvisninger til Marx! - til at staten nettopp forsoner klassene. Ifølge Marx er staten et organ for klasseherredømme, et organ for den ene klasses undertrykking av den andre, den er opprettelse av en «orden» som sanksjonerer og befester denne undertrykkingen ved at den demper konflikten mellom klassene. Etter de småborgerlige politikeres mening er ordenen nettopp forsoning mellom klassene og ikke den ene klasses undertrykking av den andre; etter deres mening betyr det å dempe konflikten å forsone og ikke å frata de undertrykte klasser bestemte kampmidler og kampmetoder for å styrte undertrykkerne.
Under revolusjonen i 1917 da spørsmålet om statens betydning og rolle nettopp reiste seg i hele sin rekkevidde, praktisk, som et spørsmål om umiddelbar aksjon, og dét masseaksjon - da drattet f. eks. alle sosialrevolusjonære og mensjeviker med en gang fullstendig ned til den småborgerlige teorien om «forsoning» mellom klassene gjennom «staten». De talløse resolusjonene og artiklene til politikerne i disse to partier er fullstendig gjennomsyret av denne småborgerlige og filisteraktige «forsonings»teorien. At staten er et organ for en bestemt klasses herredømme, en klasse som ikke kan forsones med sin antipode (den klassen som står i motsetning til den), det er det småborgerlige demokrati aldri i stand til å begripe. I forholdet til staten viser det seg tydeligst at våre sosialrevolusjonære og mensjeviker slett ikke er sosialister (noe vi bolsjeviker alltid har påvist), men småborgerlige demokrater med en nesten- sosialistisk fraseologi.
På den andre siden er den «kautskyanske» forvrengningen av marxismen. mye mer raffinert. «Teoretisk» blir det hverken benektet at staten er et organ for klasseherredømme, eller at klassemotsetningene er uforsonlige. Men følgende blir oversett eller tilslørt: hvis staten er et produkt av klassemotsetningenes uforsonlighet, hvis den er en makt som står over samfunnet og «blir mer og mer fremmed for det», så er det klart at frigjøringen av den undertrykte klasse er umulig ikke bare uten voldelig revolusjon, men også uten tilintetgjøring av det apparatet for statsmakten som den herskende klasse har skapt, og som legemliggjør denne «fremmedheten». Denne teoretisk selvinnlysende slutningen har Marx, som vi får se lenger nede, trukket med den største bestemthet på grunnlag av en konkret historisk analyse av revolusjonens oppgaver. Og nettopp denne slutningen har Kautsky - som vi utførlig skal påvise i vår videre framstilling . . . «glemt» og forvrengt.
30 / 09 / 2000
[email protected]