Marx ga det grunnleggende bidrag til vurderingen av Kommunens erfaringer. Engels kom gjentatte ganger tilbake til samme emne, idet han klarla Marx' analyse og slutninger og stundom belyste andre sider ved spørsmålet med slik en kraft og anskuelighet at det er nødvendig å komme særskilt inn på disse utgreiinger.
Allerede i sitt verk «Om boligspørsmålet» (1872) utnytter Engels Kommunens erfaringer og kommer flere ganger inn på revolusjonens oppgaver med hensyn til staten. Det er interessant at det ved hjelp av et konkret emne klart blir vist på den ene siden likhetstrekkene mellom den proletariske stat og den nåværende stat, trekk som i begge tilfelle gir grunn til å tale om en stat, og på den annen side skillemerkene eller overgangen til avskaffelse av staten.
«Hvordan skal en så løse boligspørsmålet? I det nåværende samfunn blir det løst akkurat som ethvert annet samfunnsspørsmål: gjennom den gradvise økonomiske utjamning mellom etterspørsel og tilbud, en løsning som stadig frambringer spørsmålet selv på nytt, altså ikke er noen løsning. Hvordan en sosial revolusjon ville løse dette spørsmålet, det avhenger ikke bare av de til enhver tid foreliggende omstendigheter, men henger også sammen med langt mer vidtgående spørsmål, hvorav opphevelsen av motsetningen mellom by og land er et av de viktigste. Da vi ikke har til oppgave å lage utopiske systemer for innretningen av framtidssamfunnet, ville det være mer enn ørkesløst å komme inn på dette. Men ett er iallfall sikkert at det i de store byene allerede nå fins nok våningshus til at en straks kan avhjelpe enhver virkelig «bolignød» dersom en utnytter disse bygningene på en fornuftig måte. Dette kan naturligvis bare gjøres ved å ekspropriere de nåværende eierne og flytte inn i disse husene arbeidere som er husville eller nå bor i altfor overbefolkede leiligheter. Og så snart proletariatet har erobret den politiske makt, vil et slikt almengagnlig tiltak være like lett å gjennomføre som andre ekspropriasjoner og tvangsrekvireringer som den nåværende stat foretar.» (S. 22 i utgaven fra 1887.)
Her behandles ikke forandringen i formen for statsmakten, men bare innholdet i dens virksomhet. Ekspropriasjoner og rekvireringer av leiligheter finner også sted etter forføyning fra den nåværende stat. Formelt sett kommer også den proletariske stat til å «beordre» tvangsinnkvarteringer i leiligheter og ekspropriasjoner av hus. Men det er klart at det gamle utøvende apparat, den embetsstanden som var knyttet til borgerskapet, rett og slett ville være ubrukelig til å gjennomføre den proletariske statens tiltak.
«Forøvrig må det slås fast at det arbeidende folks «faktiske overtakelse» av alle arbeidsredskaper, av hele industrien er den rake motsetning til den proudhonistiske «utløsning». Ved den siste blir den enkelte arbeider eier av boligen, bondegården, arbeidsredskapene; ved den første vedblir det «arbeidende folk» å være felleseier av husene, fabrikkene og arbeidsredskapene og kommer neppe til å overlate bruksretten til enkeltpersoner eller selskaper uten dekning av utgiftene, iallfall ikke i en overgangstid. Akkurat på samme måte som avskaffelsen av grunneiendommen ikke innebærer avskaffelse av grunnrenten, men overføring av den til samfunnet, om enn i modifisert form. Det arbeidende folks faktiske overtakelse av alle arbeidsredskaper utelukker altså på ingen måte opprettholdelse av leieforholdet.» (S. 69.)
Det spørsmålet som er berørt i dette resonnementet, nemlig spørsmålet om det økonomiske grunnlag for statens bortdøen, skal vi komme inn på i neste kapitel. Engels uttrykker seg ytterst forsiktig når han sier at den proletariske stat «neppe» kommer til å dele ut boligene uten vederlag, «iallfall i en overgangstid». Overlatelse av boliger som tilhører hele folket, til enkelte familier mot betaling forutsetter også innkreving av denne leien, en viss kontroll og en eller annen regulering av fordelingen av boligene. Alt dette krever en viss statsform, men krever slett ikke noe særskilt militært og byråkratisk apparat med embetsmenn som har en særskilt privilegert stilling. Overgangen til en ordning som gjør det mulig å overlate boligene uten vederlag, er forbundet med statens fullstendige «bortdøen».
Der Engels kommer inn på at blanquistene etter Kommunen og under innflytelse av erfaringene fra den gikk over til marxistenes prinsipielle standpunkt, formulerer han i forbigående dette standpunktet slik:
«. . . Nødvendigheten av proletariatets politiske aksjon og dets diktatur som overgang til å avskaffe klassene og sammen med dem også staten . . . » (S. 55.)
Elskere av bokstavkritikk eller borgerlige «marxist-etere» kan kanskje finne en motsetning mellom denne bekjennelsen til «statens avskaffelse» og avvisningen av en formel som den anarkistiske i den ovenfor siterte passus fra «Anti-Duhring». Det ville ikke være noe å undres over om opportunistene også stemplet Engels som «anarkist» - hos sosialsjåvinistene blir det jo mer og mer alminnelig å beskylde internasjonalistene for anarkisme.
At også staten blir avskaffet sammen med avskaffelsen av klassene, det har marxismen alltid lært. Det vel kjente stedet om «statens bortdøen» i «Anti-Duhring» anklager anarkistene ikke bare for at de er for avskaffelsen av staten, men fordi de forkynner at en kan avskaffe staten «i morgen den dag».
Da den «sosialdemokratiske» lære som er den herskende nå for tiden, fullstendig forvrenger marxismens stilling til anarkismen i spørsmålet om avskaffelse av staten, vil det være særlig nyttig å minne om en polemikk som Marx og Engels hadde med anarkistene.
30 / 09 / 2000
[email protected]