Første gang utgitt i Sovjetunionen september 1924.
Tekst hentet fra Leon Trotski 'Lærdommene fra oktober' utgitt av Internasjonale Sosialister, Oktober 1917. Oversatt av Jan Roger Ljønes.
Tsarismens fall i februar 1917 betydde naturligvis et stort skritt framover. Men hvis man ser februarrevolusjonen isolert, altså uten å oppfatte den som forspillet til oktober, så betydde den ikke annet enn at Russland kunne nærme seg en borgerlig republikk á la Frankrike. De småborgerlige revolusjonære partiene så neppe noen borgerlig revolusjon i februaroppstanden - slik det heller ikke sømmer seg for dem. Minst av alt oppfattet de den som et skritt mot den sosialistiske omveltningen. For dem hadde revolusjonen en egen "demokratisk" betydning. På dette bygde de sin ideologi om fedrelandsforsvar. De forsvarte ikke den ene eller den andre klassens herredømme, men "revolusjonen" og "demokratiet".
Men også i vårt eget parti førte februarrevolusjonen til en fryktelig forvirring om de politiske perspektivene. Faktisk sto Pravda i mars betydelig nærmere fedrelandsforsvarets oppfatninger enn Lenins synspunkter. "Når én hær står ovenfor en annen", leser vi i en av avisens redaksjonelle artikler,
så kunne ingen politikk være mer ufornuftig enn å anbefale for den ene hæren å legge våpnene ned og reise hjem. En slik politikk ville ikke være fredspolitikk, men tvert imot undertrykkingspolitikk, som et fritt folk ville avvise med sinne. Et fritt folk ville holde ut på sin post, de ville for hver eneste kule svare med en ny kule, for hvert eneste skudd svare med et nytt skudd. Dette er det ikke noe tvil om. Vi må ikke tillate noen desorganisering av revolusjonens militære krefter.
Her dreier det seg ikke om herskende og undertrykte klasser, men om "frie folk"; klassene kjemper ikke mot hverandre om herredømmet, men det frie folket står "på sin post". Ideen og formuleringen står helt og holdent på fedrelandsforsvarets fundament. I den samme artikkelen heter det videre:
Verken desorganiseringen av den revolusjonære hæren eller den innholdsløse formelen 'ned med våpnene' er vår parole. Vår parole er: Press på den Provisoriske Regjeringen for å få den til å stå åpent fram overfor verdensdemokratiet [!] med forsøket [!] på å påvirke [!] de krigførende statene til øyeblikkelig å gå i forhandlinger for å avslutte verdenskrigen. Men inntil da må enhver [!] være standhaftig [!] på sin kamppost.
Forestillingen om at man skal øve press på de imperialistiske regjeringene for å få dem til å ville sette i gang moralsk høyverdige tiltak var Kautskys og Ledebours program i Tyskland, det var Jean Longuets i Frankrike og MacDonalds i England, men det har aldri vært bolsjevikenes politikk.
Artikkelen ender ikke bare med en hjertelig "tilslutning" til det beryktede manifestet fra sovjetene i Petrograd "Til alle verdens folk" (dette manifestet er fylt til randen av fedrelandsforsvarets ånd), men det fastslår også med "tilfredshet" at redaksjonen stiller seg bak resolusjonene på de to Petrograd-møtene som åpenlyst hadde plassert seg på fedrelandsforsvarets plattform. Det er tilstrekkelig å minne om at en av disse resolusjonene erklærer:
Hvis det tyske og østerrikske demokratiet ikke hører vår stemme [det vil si den daværende regjeringens stemme] vil vi forsvare vårt hjem til siste dråpe blod.
Den siterte artikkelen er ikke noe unntak. Tvert imot, den gir et meget nøyaktig inntrykk av Pravdas stilling helt fram til Lenin kom hjem. I neste utgave av avisen, for eksempel i artikkelen "Om krigen", finnes det riktignok visse kritiske bemerkninger til manifestet "Til alle verdens folk", men samtidig heter det:
Det er umulig å ikke hilse med glede Petrograds arbeider- og soldatråds opprop i går 'Til alle verdens folk', som oppfordrer dem til å påvirke sine egne regjeringer til å avslutte krigen.
Hvordan er det så meningen at man skal få slutt på krigen? Svaret på dette lyder:
Metoden er å øve press på den Provisoriske Regjeringen med krav om at den skal gi sin tilslutning til forhandlinger om fred.
Det er ikke det minste vanskelig å finne slike og lignende sitater i hopetall, med fordekt fedrelandsforsvar og maskert opportunisme. Samtidig, faktisk en uke tidligere, raste Lenin - som fremdeles satt fengslet i Zürich - mot enhver innrømmelse til fedrelandsforsvarerne og opportunistene i sine "Brev fra det fjerne" (de fleste nådde aldri fram til Pravda). "Det er", skrev han 8. mars, mens han fortsatt var avhengig av forvrengte kapitalistiske informasjonskilder for å danne seg et bilde av de revolusjonære begivenhetene,
helt utillatelig å skjule for folket og for seg selv at denne regjeringen ønsker å fortsette krigen, at den er en lakei for britisk kapital, at den streber etter gjenopprettelsen av monarkiet og etableringen av godseiernes og kapitalistenes makt.
Og videre 12. mars:
Å henvende seg til denne regjeringen med forslaget om å slutte en demokratisk fred, ligner forsøket på å forkynne nestekjærlighet for hallikene.
Mens Pravda gikk inn for "press" på den Provisoriske Regjeringen for å få den til å gå i fredens tjeneste "for hele den demokratiske verdens åsyn", skrev Lenin:
Tilnærmelse til Gutsjov/Miljukov-regjeringen med kravet om straks å inngå en oppriktig demokratisk fred er like tåpelig som når en redelig landsbyprest foreslår for godseieren og kapitalisten at de skal leve et gudfryktig liv og vende det høyre kinnet til når de blir slått på det venstre.
4. april, dagen etter sin ankomst til Petrograd, gikk Lenin hardt ut mot den stillingen Pravda hadde inntatt til krigen og freden. "Ingen støtte til den Provisoriske Regjeringen", skrev han,
men full blottlegging av hele hykleriet i dens løfter, særlig når det gjelder motstanden mot enhver anneksjon. Denne kapitalistiske regjeringen skal avsløres, og ikke tilnærmes med det utillatelige og illusjonære kravet at den skal gi opp å være imperialistisk.
Det er knapt nødvendig å nevne at 14. mars-oppropet, som Pravda hilser med stor begeistring, karakteriseres som "beryktet" og "forvirret" av Lenin. Det er det aller største hykleri når man roper til andre folk at de skal kjempe mot sine finansmagnater, mens man selv danner koalisjonsregjering med sine egne kapitalister. I "Plattform-prosjektet" sier Lenin:
'Sentrum' besverger og bedyrer om seg selv at det er både marxistisk og internasjonalistisk, at det går inn for freden, for ethvert 'press' på regjeringen uansett hva det dreier seg om, at det vil gå i bresjen for ethvert krav og støtte folkets vilje til fred.
Så kan man spørre: Men kan da et revolusjonært parti gi avkall på dette "presset" på borgerskapet og regjeringene? Selvsagt ikke! Presset på den borgerlige regjeringen er reformismens vei. Det marxistiske revolusjonære partiet gir ikke avkall på reformer, men reformismens vei er bare tilstrekkelig så lenge det gjelder annenrangs krav; ikke når det dreier seg om grunnleggende spørsmål. Det er går ikke an å skaffe seg makten gjennom reformer. Det går heller ikke an ved hjelp av "press" å få borgerskapet til å endre sin politikk i det spørsmålet som avgjør hele dets skjebne.
Nettopp derfor har krigen skapt en revolusjonær situasjon, og gjort det reformistiske "presset" verdiløst. Nå står valget kun mellom enten å gå sammen med borgerskapet til siste slutt, eller å mobilisere massene mot det for å frarive det makten. I første tilfelle kan man vente visse innrømmelser fra borgerskapet i innenrikspolitikken, i bytte mot en ubegrenset og garantert støtte til deres imperialistiske utenrikspolitikk. Derfor forvandlet den sosialistiske reformismen seg åpenlyst til sosialimperialisme allerede fra krigens begynnelse. Derfor ble de virkelige revolusjonære sosialistene nødt til å grunnlegge en ny internasjonale.
Pravdas standpunkt var slett ikke noe arbeiderstandpunkt, og langt fra revolusjonært. Det var "demokratisk" og det støttet krigen, riktignok ikke helt konsekvent på dette siste punktet. Vi har nedkjempet tsarismen, nå skal vi altså øve press på den demokratiske regjeringen for at den skal foreslå en fred mellom folkene. Men hvis det tyske demokratiet ikke greier å skaffe seg tilsvarende innflytelse over sin regjering, så vil vi "forsvare vårt hjem til siste dråpe blod".
Spørsmålet om freden oppfattes ikke som noen selvstendig oppgave for arbeiderklassen. Pravda kan ikke begripe at arbeiderklassen må tvinge fram freden over hodet på den borgerlige Provisoriske Regjeringen. Dette er fordi arbeidernes maktovertakelse ikke behandles som en praktisk, revolusjonær oppgave. Men det ene kan ikke skilles fra det andre.
04 / 10 / 2000
[email protected]