MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Thrane
Dagslyset mai 1873. Fra Hans Johansen: Marcus Thrane og thranitterbevegelsen, Oslo 1949, s. 82-87.
Vi erindrer ikke hvilken forfatter som har sagt at "sivilisasjonen har en endelig tendens til barbari".
Det er sant når man ved sivilisasjonen forstår en utvikling i kunst, vitenskap og industri, uten hensyn til hvem som blir og hvem som ikke blir delaktig i disse goder. Sivilisasjonen avler en masse unaturlige fornødenheter som ikke kan frambringes uten ved overanstrengelse og ved innskrenkning av de naturlige fornødenheter. En minoritet vil sette seg i besittelse av hovedparten. Den store masse innskrenkes mer og kommer til å sukke under tingenes tilstand som for dem er verre enn barbari. Etter som overflod og mangel, fattigdom og rikdom allerede står i skarpere motsetning til hverandre, slappes litt etter litt alle bånd som hittil hadde holdt "orden" oppe.
Det eneste mennesket trakter etter er penger… Penger enten for å flyte ovenpå massen eller for i det minste å sikre seg nok til ikke å gå under i den alminnelige elendighet. Penger går istedenfor ære, istedenfor moral, og religionen brukes til det samme som alltid, nemlig til å bevare orden, somt det heter, det er: bevare massene i den tro at deres lidelser her i livet vil tifold erstattes i et annet liv.
For penger blir all ting til salgs, ære, plikt, dyd, rettskaffenhet. Men under alt dette jaget etter penger vedblir massenes elendighet, som forøkes.
Intet under derfor at de fattige spør seg selv: "Hva godt har vi av sivilisasjonen?" og svarer seg selv: "For oss er bare sivilisasjonen et onde", og det er intet under at de blir trette og lei av hele sivilisasjonen og lytter til den første og beste som lover dem en forandring, likegyldig om forandringen bærer hit eller dit. Samfunnet oppfylles av eksploderende stoffer. Den ene eksplosjonen følger på den andre, og man vender tilbake til maktens rett, det er: barbari.
Enten ødelegger et folk seg selv ved stadige borgerkriger, eller det blir et lett bytte for en erobrende makt.
"Jeg kan erobre enhver by", sa Filip av Makedonia, "når det bare er så stor åpning i muren at et esel belesset med gull kan komme derinn."
Således har det gått alle foregående sivilisasjoner: egypternes, asyrernes, persernes, babyloniernes; neppe ruiner. av dem er tilbake. Ikke engang grekernes og romernes sivilisasjon kunne holde seg.
Om den moderne sivilisasjon tror man at den ikke vil være underkastet samme skjebne. Det er sant: den har i seg elementer som er skikket til å bevare den og sikre den en stadig framgang, men disse er få og svake i forhold tilde forstyrrende elementer.
Grunnprinsippet i den moderne sivilisasjon er akkurat det samme som i alle foregående kjente samfunn, nemlig: den personlige egoisme, d. e. en politisk, sosial og moralsk rett hos hvert enkelt individ til først og fremst å se på sin egen fordel. Hovedmoralen er: Enhver er seg selv nærmest, enhver er tyv i sin næring.
Et sådant samfunnsprinsipp kan naturligvis ikke annet enn å utvikle et alminnelig nederdrektighetssystem, hvorunder alle føler seg utilfreds. De lykkelige føler seg ulykkelige av overmettelse og frykt, og hos de edlere mennesker forbitres enhver livets nytelse ved tanken om at nytelsen bringes til veie på ulykkens bekostning.
Massen overgir seg enten til sløvhet eller laster, eller den forbanner alt omkring seg og er parat til hvilket som helst politisk lotteri. Tanken på det alminnelige vel oppgir man som fortvilet, fordi fornuft og instinkt sier at tilstanden er håpløs og bare kan forandres ved total omveltning, som i dette tilfelle kan kalles en naturomveltning.
Men det er nå alltid i ethvert nokså fordervet samfunn en del kraftige, edle sjeler, en del troende, som ikke oppgir samfunnet, men tror fast på muligheten av en reformasjon. Disse arbeider med oppofrelse og uegennyttighet. Men da det under en alminnelig fordervelse bare er noen få som har mot og moral nok til å slutte seg til dem, og da reformatorene i alminnelighet ikke har hatt mot eller innsikt nok til å angripe ondet i selve roten, så har alle deres bestrebelser slått feil. Selv om ukruttet er skaffet bort, har det dog alltid komme til syne igjen, for roten er tilbake, og av ukrutts rot kommer ukrutts frukter; samfunnet går sin undergang i møte.
I det romerske rike forsøkte Cato å stanse fordervelsen, men han så ikke roten til ondet. Han holdt seg til bagateller, og hans reformatoriske bestrebelser var til ingen nytte. Og likeså forgjeves var alle de lover som, under Augustus og de følgende keisere ble gitt til "moralens forbedring". Det viste seg da som i vår tid at reformasjonen ikke kan utgå fra de lykkelige folkeklasser, men må komme fra de undertrykte selv under ledelse av sådanne av aristokratiet som kjemper for de undertryktes sak.
Således begynte i hine tider den sosialdemokratiske bevegelse blant de lavere klasser. Bevegelsen kaltes ikke den gang sosialisme, men kristendom. Forskjellen var bare at den tids reformatorer bare virket ad overbevisningens vei, mens vår tids reformatorer innser at for å rykke ondet opp med roten, må man komme i besittelse av statsmakten, hvilket bare kan skje ved hjelp av sverd. Visstnok har kristendommens angivelige stifter Kristus sagt at man ikke måtte tro at han var kommet for å stifte fred på jorden, men krig, og at fra nå av skulle bror komme i strid med bror o.s.v., men etter Kristus innså snart hans tilhengere umuligheten av å tenke på en kamp med det daværende statsstyre (det romerske statsstyre) og valgte derfor den eneste mulige vei, overbevisningens.
De hadde også en merkbar framgang. Når man sammenligner den tids kristelige med vår tids sosialistiske bevegelser, finner man en ganske merkelig likhet i hovedsaken. Liksom sosialistenes valgspråk er frihet, likhet og brorskap, således er det det også hos de første kristne. Jesu kjæreste disippel sa jo stadig: "Brødre, elsk hverandre", og tilla at hele religionen besto i brorkjærligheten. "Kjærlighet er lovens fylde".
Liksom sosialistene retter sine bestrebelser på en reform i eiendomsbegrepet, således også de første kristne, og liksom nå fantes den gang mektige partier som forfektet kommunismen (eiendomsfellesskapet) , ikke bare teoretisk, men også praktisk, idet de virkelig hadde all ting felles, og ingen av dem hadde noen personlig eiendom. Se Ap. gjr. 4, 32-35 og 2, 44; Luk. 14, 33.
Liksom sosialistene er internasjonale og forkaster det tåpelige og fordervelige nasjonalitetsprinsipp, således også med de første kristne. For dem var det ingen forskjell på greker, og jøder; de snevre, patriotiske følelser måtte vike for de høyere kosmopolitiske.
Liksom sosialistene er fritenkere og fornekter alle de forskjellige etablerte religioner, således også med de første kristne. De fornektet ikke alene de greske og romerske guder, men ville ikke engang anerkjenne den jødiske religion. De forkastet alle ytre seremonier, all tempeltjeneste, så deres religion egentlig bare besto i hjertets erkjennelse av det rette og sanne og en bestrebelse for å gjennomføre dette praktisk i livet. - Kort: Deres religion var brorkjærlighet: å dyrke Gud i ånd og sannhet.
Liksom det blant nåtidens sosialister finnes mange som vil oppleve ekteskapet som et unaturlig bånd, således var det også blant de første kristne mektige partier som faktisk opphevet ekteskapet og innførte den frie kjærlighet. Dette gjorde nicolaitterne, galileerne, simonitterne, gnostikerne (en av de tallrikeste sekter), adamitterne (som holdt seg til like for 100 år siden i Antwerpen), karpokratene, manicheerne, montanistene m.fl. Men liksom majoriteten av de kristne. holdt fast ved ekteskapet, således også majoriteten av sosialistene.
Liksom sosialistenes tilhengere hovedsakelig består av arbeiderklassene, de fattige folkeklasser, således også med den opprinnelige kristendom.
Og endelig er det en merkelig likhet med hensyn til den første utbredelse: Sosialismen begynte i Europa for et halvt hundre år siden og teller nå allerede mellom 2 og 3 millioner fast organiserte arbeidere, spredt blant alle nasjoner. Omtrent det samme antall tilhengere blant alle nasjoner antas det at kristendommen har hatt et halvt århundre etter Kristus. Således var den første opprinnelige kristendom så forskjellig fra det man senere har kalt kristendom, som dag er fra natt, Men lenge kunne ikke en sådan kristendom bestå, dertil var den i for stor strid med de mektiges interesser. Det lyktes jordens mektige litt etter litt å vende hele bevegelsen til sin fordel. Fra en simpel rett om menneskenes likhet ble kristendommen forandret til en ny hedensk religion med alt tilbehør: prester, altere, ofre, sakrament, fabler og seremonier.
Litt etter litt ble altså bevegelsen kuet, og den såkalte "samfunnsorden" var reddet - en orden som kom til å bestå i det reddsomste mørke og barbari, veltende seg i menneskelig elendighet.
Denne "orden" har holdt seg like til våre dager. Visstnok ble det på Luthers tid gjort noen anstrengelser for å fornye den egentlige kristendom, men atter seiret "ordenens venner", understøttet av selve Luther som bare var en dogmatisk reformator uten begrep om virkelig kristendom.
Da bondeopprørene var kvalt, var ordenens venner atter de samme uinnskrenkede herrer som før, og de benyttet sin makt som før, nemlig til å utpine det arme folk.
Et par hundre år etter utbrøt den første franske revolusjon, som nok tilveiebrakte en del sosiale forbedringer, men dog hovedsakelig holdt seg til politiske forandringer.
Man skapte en konstitusjon, et representativt system, men lot seg forresten nøye med proklamasjoner. De utilfredsstillende resultater frambrakte en annen revolusjon i 1830, hvor de fleste siviliserte folkeslag tok del i mindre grad. Disse revolusjonære bevegelser var alle bare pp1itiske, på sosiale reformer var det ingen tanke.
Men så begynte man å innse at roten til elendigheten lå ikke så meget i den mer eller mindre innskrenkede kongemakt som i eiendomsretten og pengesystemet, og resultatet var februarrevolusjonen av 1848. Dens første ledere hadde intet begrep om denne revolusjons egentlige natur, de trodde at den som julirevolusjonen skulle bestå i et elegant fyrverkeri, etter hvilket alt skulle bli som det gamle. Men det viste seg snart at denne revolusjonsidé hverken var dogmatisk eller bare sosialistisk, men sosial, idet den gikk ut på en total omordning av de sosiale forhold, hovedsakelig ved å organisere arbeidet.
,Ludvig Napoleon sørget for å tilintetgjøre revolusjonens resultater, inngikk pakt med prestemakten og oppkastet seg til tyrann. Ikke før var han styrtet, før de i hemmelighet arbeidende sosialistiske krefter satte seg i bevegelse for å komme til makten. Det endelige resultat var pariserblodbadet. Men det er så langt fra at dette barbariske blodbad har kuet sosialistenes mot, at det tvert imot har gitt saken et mektig framstøt.
Kan sosialismen gå framover, kan det lykkes å tilveiebringe en arbeidets organisasjon og en reform i eiendomsbegrepet, da er den moderne sivilisasjon reddet. Men lykkes det ikke å tilveiebringe en forsoning mellom kapital og arbeid, i det hele tatt å etablere et system som ikke er bygd på personlig egoisme, men på de menneskelige rettigheter, da vil den moderne sivilisasjon ikke unngå samme skjebne som alle foregående sivilisasjoner: den dag vil komme da ikke sten er tilbake på sten av Londons murer, og hjorder av kveg gresser der hvor en gang Paris strålte i det gamle systems fulle glans.
Sosialismen alene kan redde vår sivilisasjon. Sosialismen er framtidens religion. Sosialistene er vår tids eneste virkelige kristne.
Sist oppdatert 17. august 2007
[email protected]