MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Øverland
Opprinnelig publisert i Arbeiderbladet i 1923-1924, her etter Forpostfektninger, Oslo 1939, s. 48-49.
Det var engang en mann, som hadde slik samfundsånd. Selvfølgelig var han da forretningsmann.
Han kjøpte kostelige varer fra fremmede land og solgte dem uhørt billig, oftest til halv pris, men av og til endog under innnkjøpspris. Alle kom og vilde kjøpe hos denne gode kjøpmann, og når de ikke hadde penger, fikk de kreditt.
Slik vokste hans anseelse, og han fikk stor omsetning. Men når han hadde trukket omkostningene fra sin bruttofortjeneste, og når han hadde beregnet gasje og tantieme og procenter og provisjon og foretatt avskrivninger til sin kone, som hadde særeie, så kunde han ikke betale sin gjeld, men måtte likvidere den. Og når skattene skulde betales, så viste det sig av hans bøker at han selv intet hadde tjent.
Ved denne sparsomhet og nøisomhet blev han da meget rik. Og han gav også sine underordnede, sine funksjonærer og arbeidere anledning til å være sparsomme og nøisomme. Men da de allikevel vedblev å være fattige, forstod han at han måtte søke de dypereliggende årsaker til dette sociale onde.
Nu nærmet sig imidlertid hans 60-års dag, denne merkedag, denne høitidsdag - og han besluttet at på denne dag skulde alle mennesker være glade. Og ikke bare for et øieblikk; men såvidt han formådde, skulde også de verste samfundsonder avhjelpes. Det hadde nemlig lykkes ham å finne deres dypereliggende årsaker.
Han sendte derfor sitt fotografi til alle de aviser som han pleiet å avertere i, og lot meddele at på sin 60-årsdag (denne merkedag) vilde han skjenke 100.000 kroner til småkirkesaken, 100.000 til Frimurerlogen og - for å lindre også den øieblikkelige nød - 100.000 kroner til Kgl. norsk yachtklub.
- Var nu dette alt?
- Langtfra! Har De virkelig ikke lest alle de tospaltede annonser om alt som han har gjort "i stillhet"? Vet De ikke at han "gav" sine underordnede "et større beløp" til pensjonsfond?
Sist oppdatert 15. februar 2008
[email protected]