MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Øverland
Opprinnelig publisert i Arbeiderbladet i 1923-1924, her etter Forpostfektninger, Oslo 1939, s. 47-48.
Endelig begynner avisene å bli hyggelige.
Nu har de snart i fem år vært fulle bare av verdensfred og elendighet - bare kjedelige tall om folk som dør av sult, og som skal betale erstatning til Frankrike for det.
Men nu lysner det. Der kommer små lokale meddelelser om våre egne affærer og om folk vi kjenner.
Det begynte i Danmark. Emil Glückstadt, H. P. Prior. Så kom det hit. Foreningsbanken, Centralbanken, alle bankene, Birger Kildal, Sam Eyde, Wilhelm Ziener, alle våre hedersmenn, den ene efter den annen, storkors og småkors, hele den "bedre" stand.
Og Norge er atter et fattig land.
Hvor gikk pengene hen? - Hysj! Sier statsministeren - dere må ikke spørre så meget, barn! Det er forretningshemmeligheter. Jeg skjønner ingenting jeg heller. Det er mangelen på tillit som har ødelagt vår valuta. Vi må ha tillit til våre ledende forbrytere, de har kongens fortjenstmedalje i gull alle sammen!
Dette er dog ikke tilfelle. Vi har således bragt i erfaring at der på Bodsfengslet hersker adskillig misnøie blandt pensjonærer, som ennu ikke har fått nogen orden. Selvfølgelig vil det nu bli rettet på dette forhold.
Men da fremdeles nye direktører hver dag anmeldes for privat initiativ og for omsiggripende virksomhet i banker og foreningsskasser, kan ikke alle vente å få kommandørkors eller gullmedalje. Et mere beskjedent ridderkors kan også være tilstrekkelig til oplysning om at innehaveren har gjort sig fortjent både av kongen og til tukthuset.
Sist oppdatert 15. februar 2008
[email protected]