Marxists Internet Archive  >  Norsk  >  Lenin

Vladimir Lenin

Ungdomsforbundets oppgaver

Tale på den 3. allrussiske kongress i Russlands kommunistiske ungdomsforbund, 2. oktober 1920. Første gang publisert i Pravda nr. 221-223, 5.-7. oktober 1920. Norsk utgave i Marx - Engels - Marxisme, Oslo, 1977, s. 336-349.

(Kongressen hilser Lenin med stormende ovasjoner.) Kamerater. Jeg ville i dag gjerne si noen ord om det kommunistiske ungdomsforbunds viktigste oppgaver og i samband med dette - i det hele tatt om hvordan ungdomsorganisasjonene i en sosialistisk republikk må være.

Det er så mye mer nødvendig å ta for seg dette spørsmålet som det i en viss mening kan sies at det nettopp er ungdommen som kommer til å stå overfor den virkelige oppgaven å skape et kommunistisk samfunn. For det er klart at den generasjonen av arbeidere som er oppfostret i det kapitalistiske samfunn, i beste fall kan løse oppgaven å tilintetgjøre grunnvollene for det gamle kapitalistiske samfunnslivet som bygde på utbytting. Den kan i beste fall løse oppgaven å skape et samfunnssystem som vil hjelpe proletariatet og de arbeidende klasser til å beholde makten og skape et solid fundament som bare den generasjonen som tar fatt på arbeidet under de nye forhold, i en situasjon da det ikke lenger fins utbyttingsforholdet mellom menneskene, kan bygge på.

Og når jeg ser spørsmålet om ungdommens oppgaver fra denne synsvinkel, må jeg si at ungdommens oppgaver i alminnelighet og det kommmunistiske ungdomsforbunds og alle andre organisasjoners oppgaver i særdeleshet kan sammenfattes i ett ord: å lære.

Dette er selvsagt bare "ett ord". Det gir ikke noe svar på de viktigste og vesentligste spørsmål: hva skal læres, og hvordan skal en lære? Og her er sakens kjerne den at med omskapingen av det gamle kapitalistiske samfunn kan opplæringen, utdanningen og oppdragelsen av den unge generasjon som skal skape det kommunistiske samfunnet, ikke foregå etter de gamle linjer. Opplæringen, utdanningen og oppdragelsen av ungdommen må gå ut fra det materiell som det gamle samfunnet har etterlatt oss. Vi kan bare bygge kommunismen av den sum av kunnskaper organisasjoner og innretninger, bare med det forråd av menneskelige krefter og midler som det gamle samfunnet har etterlatt oss. Bare ved å omlegge opplæringen, organiseringen og oppdragelsen av ungdommen fra grunnen av, vil vi makte å sørge for at den unge generasjons innsats vil føre til at det blir skapt et nytt samfunn som blir annerledes enn det gamle samfunnet, dvs. opprettelsen av et kommunistisk samfunn. Derfor må vi komme utførlig inn på spørsmålet om hva vi må lære ungdommen og hvordan ungdommen må lære om den virkelig ønsker å gjøre rett og skjel for navnet kommunistisk ungdom, og hvordan den må læres opp hvis den skal bli i stand til å gjøre ferdig og fullføre det vi har begynt på.

Jeg må si at det første og naturligste svar skulle synes å være at ungdomsforbundet og i det hele tatt ungdommen som ønsker å gå over til kommunismen, må lære kommunisme.

Men dette uttrykket - "å lære kommunisme" - er for alment. Hva trenger vi for å lære kommunisme? Hva er det vi må skille ut fra summmen av almene kunnskaper for å få kunnskap om kommunismen? Her er vi truet av en hel rekke farer som ofte dukker opp når oppgaven å lære kommunisme blir stilt på en feilaktig måte eller oppfattes alt for ensidig.

Det er naturlig at den første tanken en faller på, er at å lære kommunisme betyr å tilegne seg den sum av kunnskaper som er utlagt i kommunistiske lærebøker, brosjyrer og bøker. Men en slik definisjon av studiet av kommunismen ville være alt for primitiv og utilstrekkelig.

Hvis studiet av kommunismen bare besto i å tilegne seg det som står i kommunistiske bøker og brosjyrer, kunne vi alt for lett få kommunistiske skriftkloke eller skrytepaver, og dette ville ofte skade oss, da disse folkene som har lært utenat det som står skrevet i kommunistiske bøker og brosjyrer, ville vise seg å være ute av stand til å kombinere alle disse kunnskapene og ikke ville være i stand til å handle slik som kommunismen virkelig krever.

Et av de største onder, en av de største ulykker som det gamle kapitalistiske samfunn har etterlatt oss, er at bøkene er helt løsrevet fra det praktiske liv; for vi har hatt bøker hvor alt var skildret på best mulige måte, men i de fleste tilfelle var disse bøkene de mest motbydelige og hyklerske løgner som ga oss en falsk forestilling om det kapitalistiske samfunn. Derfor ville det være i høyeste grad feilaktig bare å tilegne seg det som er skrevet i bøker om kommunismen.

I våre taler og artikler gjentar vi nå ikke bare det som ble sagt om kommunismen før, for våre taler og artikler henger sammen med vårt daglige arbeid på alle områder. Uten arbeid, uten kamp er en abstrakt kunnskap om kommunismen hentet fra kommunistiske brosjyrer og verker fullstendig verdiløs, for den ville fortsette den gamle atskillelse av teori fra praksis, den gamle atskillelsen som utgjorde det mest motbydelige trekk ved det gamle borgerlige samfunn.

Det ville være enda farligere å begynne med bare å tilegne seg kommunistiske paroler. Hvis vi ikke innså denne faren i tide, og hvis vi ikke satte alt inn på å avverge denne faren, ville den halve millionen unge menn og kvinner som kalte seg kommunister etter å ha fått opplæring i kommunisme på denne måten, bare gjøre kommunismens sak stor skade.

Her står vi overfor spørsmålet om hvordan vi skal kombinere alt dette for å studere kommunismen. Hva må vi ta fra den gamle skolen, fra den gamle vitenskapen?

Den gamle skolen sa at den ville skape mennesker med allsidig dannnelse, at den ga opplæring i vitenskapene i det hele tatt. Vi vet at dette var tvers igjennom løgnaktig, for hele samfunnet var bygd på og støttet seg til delingen av menneskene i klasser, i utbyttere og utbyttede. Hele den gamle skolen, som var fullstendig gjennomsyret av klasseånd, ga naturligvis bare kunnskaper til borgerskapets barn. Hvert ord var forfalsket i borgerskapets interesse.

I disse skolene ble den unge generasjon av arbeidere og bønder ikke så mye oppdratt som dressert i borgerskapets interesse. De ble oppdratt slik at de kunne bli brukbare tjenere for borgerskapet, i stand til å skaffe det profitt uten å forstyrre dets ro og lediggang. Det er grunnen til at vi samtidig som vi forkaster den gamle skolen, har satt oss som oppgave å ta fra den bare det vi trenger til en riktig kommunistisk oppdragelse.

Dette fører meg inn på de bebreidelser og anklager mot den gamle skolen som vi stadig hører, og som ofte fører til fullstendig feilaktige slutninger.

Det blir sagt at den gamle skolen var en skole med pugg og terping og utenatlæring. Det er sant, men vi må skjelne mellom det i den gamle skolen som var dårlig, og det som er nyttig for oss, og vi må forstå å overta det i den som er nødvendig for kommunismen.

Den gamle skolen var en puggeskole, den tvang elevene til å tilegne seg en masse unyttige, overflødige, golde kunnskaper, som belemret hjernen og gjorde den unge generasjon til byråkrater som var tilskåret etter et eneste mønster. Men dere ville gjøre en meget stor feil hvis dere prøvde å trekke den slutning at en kan bli kommunist uten å tilegne seg det som den menneskelige kunnskap har samlet opp. Det ville være en feil å tro at det er nok å lære kommunistiske paroler, slutningene av den kommunnistiske vitenskap, uten å tilegne seg den sum av kunnskaper som kommunismen selv er en følge av.

Marxismen er et eksempel på hvordan kommunismen oppsto av summmen av menneskelig kunnskap.

Dere har lest og hørt at den kommunistiske teori, som hovedsakelig ble skapt av Marx, at denne kommunismens lære har opphørt å være bare et produkt av en enkelt sosialist fra det 19. århundre, selv om han var et geni, og at den er blitt en lære for mange millioner proletarer over hele verden, som bruker denne læren i sin kamp mot kapitalismen.

Men hvis dere spurte hvorfor Marx' lære kunne gripe hjertene til millioner og ti millioner i den mest revolusjonære klassen, så kunne dere bare få ett svar: det var fordi Marx bygde på det faste grunnlag av menneskelig kunnskap som var samlet under kapitalismen. Etter å ha studert lovene for menneskesamfunnets utvikling innså Marx uunngåeligheten av en utvikling av kapitalismen som førte til kommunismen, og det viktigste var at han beviste dette bare på grunnlag av det mest nøyaktige, det mest inngående, det mest dyptgående studium av dette kapitalistiske samfunn, idet han fullt ut tilegnet seg alt det den tidligere vitenskap. hadde frambrakt.

Alt det som var skapt av menneskesamfunnet, omarbeidet han kritisk, uten å overse et eneste punkt. Alt som menneskeånden hadde skapt, omarbeidet han, kritiserte det, prøvde det på arbeiderbevegelsen og trakk de slutninger som folk som var begrenset av borgerlige rammer eller bundet av borgerlige fordommer, ikke kunne trekke.

Vi må være oppmerksom på dette når vi f. eks. snakker om den proletariske kultur. Uten klar forståelse av at bare ved nøyaktig kunnskap om kulturen som er skapt av hele menneskehetens utvikling, bare ved å omarbeide den vil vi kunne bygge en proletarisk kultur - uten en slik forståelse kan vi ikke løse denne oppgaven.

Den proletariske kultur er ikke noe som er kommet ingen vet hvorfra, den er ikke et påfunn av folk som kaller seg spesialister i proletarisk kultur. Alt det der er bare tøv. Den proletariske kultur må være resultatet av en lovmessig utvikling av de kunnskapsfond som menneskeheten har samlet under åket av det kapitalistiske samfunn, godseiersamfunnet, byråkratsamfunnet.

Alle disse veiene og stiene har ført, fører og fortsetter å føre til den proletariske kultur, på samme måten som den politiske økonomi, som ble omarbeidet av Marx, har vist oss hva menneskesamfunnet må komme fram til, vist oss overgangen til klassekampen, til begynnelsen av den proletariske revolusjon.

Når vi så ofte hører at både representanter for ungdommen og visse talsmenn for en ny oppdragelse angriper den gamle skolen og sier at den gamle skolen var en puggeskole, så sier vi til dem at vi må ta det som var godt i den gamle skolen.

Vi må ikke ta fra den gamle skolen systemet med å proppe unge mennesker med en umåtelig mengde kunnskaper, hvorav ni tideler var unyttig og en tidel forvrengt. Men det betyr ikke at vi kan innnskrenke oss til kommunistiske slutninger og bare lære oss kommunistiske paroler. En skaper ikke kommunisme på den måten. Kommunist kan en bare bli når en beriker sin hukommelse med alle de skatter som mennneskeheten har skapt.

Vi behøver ikke pugg, men vi behøver å utvikle og fullkommengjøre hukommelsen til hver studerende med kunnskap om de grunnleggende kjensgjerninger, for kommunismen ville bare bli tomhet, bare et uthengsskilt, og en kommunist ville bare bli en skrytepave dersom alle de kunnnskaper han har fått, ikke blir omarbeidet i hans bevissthet. Dere må ikke· bare tilegne dere disse kunnskapene, dere må gjøre det kritisk, slik at dere ikke belemrer hjernen med unyttig skrammel, men beriker den med kunnskap om alle kjensgjerninger som er uunnværlige for et opplyst menneske i våre dager.

Hvis en kommunist fant på å skryte av sin kommunisme på grunn av de ferdiglagde slutningene han har tilegnet seg, uten å legge ned en god del alvorlig, hardt arbeid, uten å ha orientert seg i kjensgjerningene, som han må undersøke kritisk, ville han være en meget sørgelig kommunist. Slik overlegenhet ville virke fullstendig ødeleggende. Hvis jeg vet lite, vil jeg streve etter å få vite mer, men hvis noen sier at han er kommunist og at han ikke har bruk for å vite noe grundig, vil han aldri bli noe som likner på en kommunist.

Den gamle skolen utviklet tjenere som kapitalismen trengte, den gamle skolen gjorde vitenskapsmennene til folk som måtte skrive og si det som passet kapitalistene. Det betyr at vi må avskaffe den. Men hvis vi må avskaffe den, tilintetgjøre den, betyr så det at vi ikke må ta fra den alt det vesentlige for menneskene som menneskeheten har samlet opp? Betyr det at vi ikke må forstå å skjelne mellom det som var nødvendig for kapitalismen, og det som er nødvendig for kommunismen?

Vi erstatter de gamle dressurmetodene som ble brukt i det borgerlige samfunn mot flertallets vilje, med den klassebevisste disiplin hos arbeiderne og bøndene, som forener hat til det gamle samfunnet med besluttsomhet, evne og vilje til å samle og organisere sine krefter til denne kampen, for å forvandle viljen til millioner og hundretalls millioner mennesker, som er splittet, atskilt og spredt over et veldig lands territorium, til en enhetlig vilje, for uten denne enhetlige viljen er nederlaget uunngåelig. Uten denne solidariteten, uten denne bevisste disiplinen hos arbeiderne og bøndene er vår sak håpløs. Uten dette vil vi ikke klare å seire over kapitalistene og godseierne i hele verden. Vi vil ikke engang kunne grunnnfeste fundamentet, for ikke å snakke om å bygge et nytt, kommunistisk samfunn på dette fundamentet.

Når vi forkaster den gamle skolen, når vi nærer et absolutt berettiget og nødvendig hat til den gamle skolen, når vi setter pris på viljen til å tilintetgjøre den gamle skolen, må vi på samme måte innse at vi må erstatte den gamle opplæringsmåten, det gamle pugget, den gamle dressuren med evne til å tilegne seg summen av menneskelig kunnskap, og tilegne seg den på en slik måte at kommunismen ikke blir noe utenatlært, men noe som dere selv har tenkt igjennom, at den blir slutninger som er uunngåelige fra den moderne opplysningens synspunkt.

Slik må vi stille hovedoppgavene når vi taler om oppgaven å lære kommunisme.

For å forklare dette for dere og som innledning til spørsmålet om hvorledes en skal lære, vil jeg ta et praktisk eksempel. Dere vet alle sammen at etter de militære oppgavene, oppgavene i samband med republikkens forsvar, står vi nå overfor økonomiske oppgaver.

Vi vet at det er umulig å bygge det kommunistiske samfunn uten at vi gjenreiser industrien og jordbruket, og de må ikke gjenreises på den gamle måten. De må gjenreises på et moderne grunnlag, i samsvar med vitenskapens siste ord. Dere vet at dette grunnlaget er elektrisiteten, og at først når hele landet, alle grener av industrien og jordbruket er elektrifisert, først når dere har mestret denne oppgaven, vil dere evne å bygge for dere det kommunistiske samfunn som den eldre generasjon ikke kan bygge opp.

Dere står overfor den oppgaven å gjenreise hele landet, å omorganisere og gjenopplive både industri og jordbruk på et moderne teknisk grunnnlag, som bygger på den moderne vitenskap og teknikk, på elektrisiteten.

Dere forstår utmerket godt at analfabeter ikke kan gi seg i kast med elektrifisering, og at det her heller ikke er nok å kunne lese og skrive. Her er det ikke nok å forstå hva elektrisitet er; det er nødvendig å vite hvordan en skal bruke den teknisk i industrien og jordbruket og i de forskjellige grener av industri og jordbruk. Vi må lære dette selv, og vi må lære det fra oss til hele den oppvoksende slekt av arbeidsfolk.

Det er den oppgaven som reiser seg for enhver klassebevisst kommunist, enhver ungdom som betrakter seg som kommunist og som er fullt klar over at i og med at han har sluttet seg til det kommunistiske ungdomssforbund, har han forpliktet seg til å hjelpe partiet med å bygge kommunismen og hjelpe hele den unge generasjon med å bygge et kommunistisk samfunn. Han må innse at han bare kan skape dette samfunnet på grunnlag av den moderne dannelse, og at kommunismen bare vil forbli et fromt ønske dersom han ikke tilegner seg denne dannelsen.

Oppgaven for den gamle generasjon var å styrte borgerskapet. Hoveddoppgaven den gang var å kritisere borgerskapet, å vekke hat til borgerskapet blant massene, å utvikle klassebevisstheten og evnen til å samle deres krefter.

Den unge slekt står overfor en mer komplisert oppgave. Det er ikke nok at dere må forene alle deres krefter for å hevde arbeidernes og bønndenes makt mot kapitalistenes angrep. Dette må dere gjøre. Det har dere forstått utmerket godt, det er alle kommunister fullt klar over. Men det er ikke nok.

Dere må bygge et kommunistisk samfunn. På mange måter er første halvparten av arbeidet alt gjort. Den gamle ordningen er tilintetgjort, som den fortjente; den er blitt gjort til en ruinhaug, som den fortjente. Grunnen er ryddet, og på denne grunnen må den unge kommunistiske generasjon bygge et kommunistisk samfunn. Dere står overfor den oppgaven å bygge, og dere kan bare klare den ved å mestre all moderne kunnskap, bare hvis dere er i stand til å forvandle kommunismen fra ferdige, utenatlærte formler, råd, resepter, forskrifter og program til en levende ting som forener deres umiddelbare arbeid, bare hvis dere makter å gjøre kommunismen om til en ledetråd for deres praktiske arbeid.

Dette er oppgaven som dere må la dere lede av når det gjelder å opplyse, oppdra og vekke hele den unge generasjon. Dere må være de første blant millionene som bygger det kommunistiske samfunn, noe som alle unge gutter og jenter bør være.

Uten at dere drar hele massen av unge arbeidere og bønder inn i arbeidet med å bygge kommunismen, vil dere ikke bygge opp et kommmnistisk samfunn.

Dette bringer meg naturlig inn på spørsmålet om hvordan vi skal lære kommunisme, og hvilke særegenheter våre metoder bør ha.

Her vil jeg først og fremst komme inn på spørsmålet om den kommunistiske moral.

Dere må oppdra dere til å bli kommunister. Ungdomsforbundets opppgave er å organisere sin praktiske virksomhet slik at dets medlemmer ved å lære, organisere seg, slutte seg sammen og kjempe oppdrar seg selv og alle dem som ser opp til forbundet som leder; det bør oppdra kommunister. Hele arbeidet med å oppdra, danne og lære opp ungdommen i dag bør gå ut på å oppdra den i den kommunistiske morals ånd.

Men eksisterer det noe slikt som en kommunistisk moral? Eksisterer det noe slikt som en kommunistisk etikk? Selvsagt gjør det det. Det blir ofte skapt inntrykk av at vi ikke har noen egen moral, og svært ofte beskylder borgerskapet oss kommunister for å fornekte enhver moral. Det er en framgangsmåte for å forkludre begrepene og kaste blår i øynene på arbeiderne og bøndene.

I hvilken mening forkaster vi moral og etikk?>/p>

Vi forkaster den slik den blir forkynt av borgerskapet, som har utledet moralen av guds bud. Her sier vi selvsagt at vi ikke tror på gud, og at vi har utmerket god greie på at presteskapet, godseierne og borgerskapet talte på guds vegne for å fremme sin egne utbytterinteresser. Eller istedenfor å utlede etikken av moralens bud, av guds bud, utledet de den av idealistiske eller halvidealistiske fraser, som også alltid gikk ut på noe som liknet svært på guds bud.

Vi forkaster enhver moral som oppfattes isolert fra menneskesamfunnet og klassene. Vi sier at den er et bedrag, en svindel, fordumming av arbeiderne og bøndene i godseiernes og borgerskapets interesse.

Vi sier at vår moral er fullstendig underordnet hensynet til proletariatets klassekamp. Vår moral er utledet av interessene til proletariatets klassekamp.

Det gamle samfunnet bygde på godseiernes og kapitalistenes underrtrykkelse av alle arbeidere og bønder. Vi måtte ødelegge dette, vi måtte styrte dem, og derfor måtte vi skape enhet. Vårherre skaper ikke noen slik enhet.

Denne enheten kunne bare skapes av fabrikkene og verkstedene, bare av proletariatet som var oppdratt og vekket av sin lange søvn. Først da den klassen var oppstått, begynte den massebevegelse som førte til det vi ser nå - den proletariske revolusjons seier i et av de svakeste land, som i tre år har slått tilbake et angrep fra borgerskapet i hele verden.

Og vi ser nå hvordan den proletariske revolusjon vokser over hele verden. Vi sier nå, på grunnlag av erfaringer, at bare proletariatet kunne skape den sammensveiste styrken som de splittede og spredte bøndene følger og som har stått imot alle utbytteres angrep. Bare denne klassen kan hjelpe de arbeidende masser til å samle seg. slutte seg sammen og for godt befeste og for godt bygge opp det kommunistiske samfunn.

Derfor sier vi at for oss eksisterer det ikke noe slikt som en moral løsrevet fra menneskesamfunnet; det er et bedrag. For oss er moralen underordnet den proletariske klassekamps interesser.

Hva består denne klassekampen i? Den består i å styrte tsaren, å styrte kapitalistene, å tilintetgjøre kapitalistklassen.

Og hva er klassene i det hele tatt? Klasser er det som gjør det mulig for en del av samfunnet å tilegne seg arbeidet til en annen del. Når en del av samfunnet tilegner seg all jord, har vi en godseierklasse og en bondeklasse. Når en del av samfunnet eier fabrikkene og verkstedene, aksjene og kapitalen, mens en annen del arbeider på disse fabrikkene, da har vi en kapitalistklasse og en proletarklasse.

Det var ikke vanskelig å jage vekk tsaren - til det trengtes bare noen få dager. Det var ikke svært vanskelig å jage vekk godseierne - det ble gjort på noen få måneder. Å jage vekk kapitalistene var heller ikke vanskelig. Men det er uten sammenlikning vanskeligere å oppheve klasssene; vi har framleis delingen i arbeidere og bønder. Hvis bonden sitter på sitt eget jordstykke og tilegner seg overflødig korn, dvs. korn som han ikke trenger til seg selv eller sine husdyr, mens alle andre må være uten korn, da blir bonden en utbytter. Jo mer han beholder, dess større fordel har han, bare la de andre sulte: "Jo mer de sulter, dess dyrere kan jeg selge dette kornet."

Det er nødvendig at alle arbeider etter en felles plan, på felles jord, i felles fabrikker og verksteder og under felles ledelse. Er det lett å oppnå det? Dere ser at det ikke er så lett å oppnå dette som å jage vekk tsaren, godseierne og kapitalistene. Det som trengs, er at proletariatet oppdrar og lærer opp en del av bøndene på nytt; det må dra dem som er arbeidende bønder, over på sin side for å knuse motstanden fra de bøndene som er rike og som profiterer på de andres nød.

Det betyr at oppgaven for proletariatets kamp ikke er fullført med at vi har styrtet tsaren og jaget vekk godseierne og kapitalistene, og å fulllføre dette er oppgaven for det systemet som vi kaller proletariatets diktatur.

Klassekampen fortsetter, den har bare tatt andre former. Det er proletariatels klassekamp for å hindre at de gamle utbytterne kommer tilbake, for å samle de spredte massene av uopplyste bønder til ett forbund. Klassekampen fortsetter, og det er vår oppgave å underordne alle interessser under denne kampen.

Og vi underordner vår kommunistiske moral under denne oppgaven.

Vi sier: moral er det som tjener til å ødelegge det gamle utbyttersamfunnet og samle alle arbeidende mennesker omkring proletariatet, som skaper et nytt, kommunistisk samfunn.

Den kommunistiske moral er den moral som tjener denne kampen, som samler alle arbeidende mot all utbytting, mot all småeiendom, for småeiendommen gir en person rådvelde over det som er skapt av hele samfunnets arbeid.

I vårt land er jorda felleseiendom.

Men sett at jeg tar et stykke av denne felleseiendommen og på det dyrker dobbelt så mye korn som jeg trenger, og spekulerer med overskuddet. Sett at jeg resonnerer som så at jo flere sultende det fins, dess mer vil de betale. Ville jeg da opptre som en kommunist? Nei, jeg ville opptre som en utbytter, som en eiendomsbesitter. Dette må bekjempes.

Hvis en avfinner seg med dette, vil alt gli tilbake til kapitalistenes herredømme, til borgerskapets herredømme, som det har hendt mer enn en gang i tidligere revolusjoner. Og for å hindre gjenreisingen av kapitalistenes og borgerskapets herredømme må vi ikke tillate profitering, vi må ikke tillate enkeltpersoner å berike seg på bekostning av de andre, og alle arbeidende må slutte lag med proletariatet og skape et kommunistisk samfunn.

Dette er det viktigste særdrag ved det som er hovedoppgaven for det kommunistiske ungdomsforbundet og den kommunistiske ungdomsorgaanisasjonen.

Det gamle samfunnet bygde på prinsippet: enten plyndrer du andre, eller andre plyndrer deg, enten arbeider du for andre eller lar andre arbeide for deg, enten er du slaveeier eller slave. Det er forståelig at folk som er oppdratt i et slikt samfunn, så å si med morsmelken suger inn denne psykologien, denne vanen, dette begrepet: enten er du slaveeier eller slave, en liten eiendomsbesitter, en liten funksjonær, en liten embetssmann, en intellektuell - kort sagt et menneske som bare tenker på seg selv og gir seg en god dag i alle andre.

Når jeg nå har dette jordstykket å arbeide på, gir jeg meg en god dag i alle andre; hvis andre sulter, så dess bedre - dess mer vil jeg få for kornet mitt. Når jeg har en jobb som lege, ingeniør, lærer eller kontormann, gir jeg meg en god dag i alle andre. Hvis jeg smisker for makthaverne og tekkes dem, kan jeg kanskje komme fram i verden og bli en bursjoa.

En kommunist kan ikke ha en slik psykologi ag en slik innstilling.

Når arbeiderne og bøndene beviste at de er i stand til med egne krefter å forsvare seg og å skape et nytt samfunn - så var det innledningen til en ny kommunistisk oppdragelse, oppdragelse i kampen mot utbytterne, oppdragelse i forbund med proletariatet mot dem som vil mele sin egen kake og mot småeiendomsbesitterne, mot den psykologi og vane som sier:

Jeg strever for profitt til meg selv, og jeg gir meg en god dag i alt annet.

Dette er svaret på spørsmålet om hvordan den oppvoksende slekt skal lære kommunisme.

Den kan bare lære kommunisme ved å knytte sammen hvert skritt i son opplæring, oppdragelse og utdanning med den kampen som proletariatet og arbeidsfolket uavbrutt fører mot det gamle utbyttersamfunnet.

Når folk snakker til oss om moral, sier vi: for kommunistene ligger moralen helt og holdent i denne faste, solidariske disiplinen og i den bevisste massekampen mot utbytterne. Vi tror ikke på noen evig moral, og avslører bedraget i alle fabler om moralen.

Moralen tjener til å hjelpe menneskesamfunnet til å heve seg til et høyere nivå og frigjøre seg fra utbyttingen av arbeidet.

For å gjøre dette til virkelighet trenger vi den ungdommen som har begynt å utvikle seg til bevisst liv i den disiplinerte kampen på liv og død mot borgerskapet. I denne kampen oppdrar den ekte kommunister, den må underordne under denne kampen og knytte sammen med den hvert skritt i sine studier, sin utdanning og oppdragelse.

Når folk ser hvordan deres fedre og mødre levde under godseiernes og kapitalistenes åk, når de selv deler de lidelser som rammer dem som går til kamp mot utbytterne, når de ser hvor store offer det koster å fortsette denne kampen for å forsvare det som er vunnet, når de ser hvilken rasende fiende godseierne og kapitalistene er under slike forhold oppdras disse folkene til å bli kommunister.

Grunnlaget for den kommunistiske moral er kampen for å styrke og fullføre kommunismen. Dette er også grunnlaget for den kommunistiske oppdragelse, utdanning og opplæring. Det er svaret på spørsmålet om hvordan en skal lære kommunisme.

Vi ville ikke tro på opplæring, oppdragelse og utdanning hvis de var innskrenket til skolen og løsrevet fra det stormfulle livet. Så lenge arbeiderne og bøndene er undertrykt av godseierne og kapitalistene, og så lenge skolene framleis er i hendene på godseiere og kapitalister, vil den unge generasjon vedbli å være blind og uvitende. Men vår skole må gi ungdommen grunnlaget for kunnskapen, evnen til selvstendig å arbeide seg fram til kommunistiske oppfatninger, den må utvikle dem til dannede mennesker. I den tiden folk går på skole, må den gjøre dem til deltakere i kampen for frigjøring fra utbytterne.

Det kommunistiske ungdomsforbund vil bare gjøre rett og skjel for sitt navn som forbundet av den kommunistiske unge slekt om det forbinder hvert skritt i sin lære, sin oppdragelse og opplysningsvirksomhet med deltakelse i alle arbeidende menneskers kamp mot utbytterne. For dere vet godt at så lenge Russland vedblir å være den eneste arbeiderrepublikken, mens det gamle borgerlige systemet består i resten av verden, så lenge vil vi være svakere enn de, vil vi stadig være utsatt for faren for et nytt angrep, og bare hvis vi lærer samhold og enighet, vil vi seire i den videre kamp og - når vi er blitt sterkere - bli virkelig uovervinnelige.

A være kommunist betyr såleis at dere må organisere og samle hele den oppvoksende slekt og gi et eksempel på oppdragelse og disiplin i denne kampen. Da vil dere bli i stand til å begynne å reise det kommuunistiske samfunns byggverk og fullføre det.

For å gjøre dette klarere for dere vil jeg nevne et eksempel. Vi kaller oss kommunister.

Hva er en kommunist?

Kommunist er et latinsk ord. Kommunist kommer av et latinsk ord som betyr "felles". Det kommunistiske samfunn er et samfunn der alt er felles - jord, fabrikker, arbeid i fellesskap. Det er kommunisme.

Er det mulig å arbeide i fellesskap hvis hver enkelt arbeider for seg på sitt eget jordstykke? Arbeid i fellesskap kan ikke oppstå med en gang. Det er umulig. Det faller ikke ned fra himmelen. Det kommer gjennom slit og lidelser, det blir skapt i kampens forløp. Gamle bøker nytter ikke her, ingen ville tro på dem. Her trengs egen levende erfaring.

Da Koltsjak og Denikin rykket fram fra Sibir og fra syden, sto bøndene på deres side. De likte ikke bolsjevismen fordi bolsjevikene tok kornet deres til en fast pris. Men da bøndene i Sibir og Ukraina hadde fått kjenne hva Koltsjaks og Denikins styre var for noe, innså de at de ikke hadde noe valg: enten å gå til kapitalistene, som straks ville utlevere dem til slaveri under godseieren, eller å følge arbeideren, som rett nok ikke lovte et land flytende av melk og honning, som krevde jernhard disiplin og fasthet i en tung kamp, men som førte dem ut av slaveriet under kapitalistene og godseierne.

Da til og med de uvitende bøndene forsto og så dette av egen erfaring, da ble de bevisste tilhengere av kommunismen, som hadde gjennomgått en streng skole. Det er en slik erfaring som må danne grunnlaget for alt arbeid i det kommunistiske ungdomsforbundet.

Jeg har svart på spørsmålene om hva vi må lære, hva vi må ta fra den gamle skolen og fra den gamle vitenskapen. Jeg vil nå prøve å svare på spørsmålet om hvordan en skal lære dette. Svaret er: bare ved at en forbinder hvert skritt i arbeidet i skolen, hvert skritt i opplæringen, oppdragelsen og utdanningen med alle arbeidende menneskers kamp mot utbytterne.

Jeg vil nevne noen eksempler fra erfaringene i arbeidet til noen ungdomsorganisasjoner for å illustrere hvordan denne oppdragelsen til kommunisme må drives.

Alle snakker om å likvidere analfabetismen. Dere vet at i et land av analfabeter kan en ikke bygge et kommunistisk samfunn. Det er ikke nok at sovjetregjeringen gir en ordre, at partiet sender ut en bestemt parole, eller at en mobiliserer en viss del av de beste arbeiderne til dette arbeidet. Den unge generasjonen må selv ta opp dette arbeidet. Kommunismen betyr at ungdommen, de unge guttene og jentene som er medlemmer av ungdomsforbundet, sier: dette er vår oppgave, vi vil slå oss sammen og dra ut på landsbygda for å avskaffe analfabetismen, slik at det ikke skal forekomme analfabeter blant vår oppvoksende slekt. Vi prøver å få den oppvoksende slekt til å gå inn for dette arbeidet.

Dere vet at det ikke er mulig i en fart å forvandle det uvitende, analfabetiske Russland til et opplyst land. Men hvis ungdomsforbundet tar fatt på dette arbeidet, hvis hele ungdommen arbeider for alles beste, vil forbundet som omfatter 400.000 unge gutter og jenter, ha rett til å kalle seg et kommunistisk ungdomsforbund. En annen oppgave for forbundet, etter at en har tilegnet seg visse kunnskaper, er å hjelpe de ungdommene som ikke selv klarer å fri seg fra analfabetismens mørke.

Å være medlem av ungdomsforbundet betyr å vie sitt arbeid og sine krefter til den felles sak. Dette er det den kommunistiske oppdragelsen går ut på. Bare gjennom et slikt arbeid blir en ung gutt eller jente en virkelig kommunist. Bare om de oppnår praktiske resultater i dette arbeidet, vil de bli kommunister.

Ta som eksempel arbeidet i kjøkkenhagene omkring byene. Det er en av det kommunistiske ungdomsforbundets oppgaver. Folket sulter, det er sult på fabrikkene og verkstedene. For å redde oss fra sulten må det utvikles kjøkkenhager, mens jordbruket drives på den gamle måten.

Derfor er det nødvendig at de mer bevisste elementer tar seg av dette arbeidet, og da vil dere se at kjøkkenhagene vokser, at arealet øker og resultatene blir bedre. Det kommunistiske ungdomsforbundet må ta aktiv del i dette arbeidet. Hver forening og hver avdeling av forbundet må betrakte dette som sin oppgave.

Det kommunistiske ungdomsforbundet må være en støtgruppe som hjelper til i alt arbeid og viser initiativ og tiltak. Forbundet må være slik at enhver arbeider ser at det består av folk hvis lære han kanskje ikke forstår, hvis lære noen kanskje ikke tror på med en gang, men av hvis praktiske arbeid og aktivitet han kan se at de virkelig er folk som viser ham den rette veien.

Hvis det kommunistiske ungdomsforbundet ikke klarer å organisere sitt arbeid på alle områder på denne måten, så betyr det at det glir tilbake til den gamle borgerlige veien.

Vår oppdragelse må forbindes med arbeidsfolkets kamp mot utbytterne for å hjelpe de førstnevnte til å løse de oppgaver som følger av kommunismens lære.

Forbundets medlemmer må bruke hver ledig time til å forbedre kjøkkenhagene eller til å organisere ungdommens opplæring på en eller annen fabrikk eller bedrift osv.

Vi vil omskape Russland fra et lutfattig og utarmet land til et rikt land. Og det kommunistiske ungdomsforbund må forbinde sin utdanning, sin opplæring og sin oppdragelse med arbeidernes og bøndenes arbeid, slik at den ikke stenger seg inne i sine skoler og bare innskrenker seg til å lese kommunistiske bøker og brosjyrer.

Bare i arbeid skulder ved skulder med arbeiderne og bøndene kan en bli virkelige kommunister.

Og alle må kunne se at hvert medlem av ungdomsforbundet både kan lese og skrive og samtidig også kan arbeide. Når alle ser at vi har jaget de gamle dressurmetodene ut av skolen og erstattet dem med bevisst disiplin, at alle ungdommer deltar i subbotnikene, at de nytter hvert kjøkkenhagefelt til å hjelpe befolkningen, vil folket ikke lenger se på arbeidet som det gjorde før.

Det kommunistiske ungdomsforbundet har til oppgave å organisere hjelp på landsbygda eller i bykvartalet i en slik sak som - jeg tar et lite eksempel - rensligheten eller rasjoneringen av matvarene. Hvordan ble dette gjort i det gamle kapitalistiske samfunnet? Hver enkelt arbeidde for seg selv, og ingen tenkte på om det fantes gamle eller syke, eller om alt husarbeid ble veltet over på kvinnene, som av den grunn befant seg i en undertrykt og trellbundet stilling. Hvem er det som skal kjempe mot dette? Det er ungdomsforbundene, som må si: vi vil forandre alt dette, vi vil organisere grupper av ungdommer som hjelper til med sørge for rensligheten eller fordelingen av maten, som foretar systematiske inspeksjoner i husene, som arbeider på organisert vis for hele samfunnets beste, idet vi fordeler kreftene på rette måten og viser at arbeidet må være et organisert arbeid.

Den generasjonen hvis representanter nå er i femtiårsalderen, kan ikke vente å få se det kommunistiske samfunn. Denne generasjonen kommer til å dø ut før den tid.

Men den generasjonen som nå er femten år kommer til å få se det kommunistiske samfunn, og den kommer selv til å bygge dette samfunnet.

Og den må vite at hele dens livsoppgave er å bygge dette samfunnet. I det gamle samfunnet ble arbeidet gjort i familier hver for seg, og ingen forente deres arbeid unntatt godseierne og kapitalistene, som undertrykte folkemassene. Vi må organisere alt arbeid, om det· er aldri så skittent og hardt, på en slik måte at hver arbeider og bonde kan si: Jeg er en del av det frie arbeids store hær, og jeg kan bygge mitt liv uten godseiere og kapitalister, jeg kan opprette et kommunistisk samfunnssystem.

Det kommunistiske ungdomsforbundet må oppdra alle til bevisst og disiplinert arbeid fra en tidlig alder.

Slik er det vi må gå fram for å være sikre på at de oppgaver som vi nå står overfor, vil bli løst.

Vi må regne med at det trengs ikke mindre enn ti år til å elektrifisere landet, slik at vårt utarmede land kan bli betjent av teknikkens siste resultater.

Og så må den generasjonen som nå er femten år gammel og som om ti eller tjue år kommer til å leve i et kommunistisk samfunn, gripe alle sine oppgaver an på en slik måte at ungdommen hver dag, i hver landsby og hver by er opptatt med praktisk løsning av ett eller annet problem i det felles arbeid, om det er aldri så lite og aldri så enkelt.

Etter hvert som dette kommer til å skje i hver bygd, etter hvert som den kommunistiske kappestriden utvikler seg, etter hvert som ungdommmen beviser at den kan forene sitt arbeid, vil framgangen for den kommunistiske oppbyggingen være sikret.

Bare når vi ser hvert skritt vi tar, ut fra framgangen for denne opppbyggingen, bare når vi spør oss selv om vi har gjort alt vi kunne for å være forente, bevisste arbeidere, bare gjennom denne langvarige prosessen vil det kommunistiske ungdomsforbundet klare å forene sin halve million medlemmer til en eneste arbeidshær og vinne aktelse hos alle. (Stormende applaus.)

Sist oppdatert 12. august 2007
[email protected]